Dere blir nødt til å ta støyten for dere selv og andre misjonerende trosretninger og personer. Dere som sier at dere kommer med: «Kjærlighetens og fredens budskap». Ingen unntatt. Jeg har noen spørsmål dere aldri vil svare på. Bakgrunnen for klagen og klanderen er vakstskifte i vår lille by. De som misjonerte her før, har fått andre områder å vokte fra sine vakttårn.
Altså, nytt mannskap. Jeg hadde fått «oppdratt» de som var her tidligere, til å ikke komme. Så det ble et litt bardus møte, igjen. Som vanlig er dere bekymret for min sjel. Om jeg vet at jeg har sjel? Ja, i aller høyeste grad. Den har jeg brukt tid på å finne igjen og lappe sammen. En mannsalder og vel så det. Men tilbake til de misjonerendes bekymringer for min sjel.
Nå er jeg et relativt jordnært menneske, troende til mye, men altså ikke troende i deres forstand. Og det måtte jeg jo være eller i alle fall bli. På mitt enkle spørsmål om hvorfor, fikk jeg et svevende svar om udødelighet og etter døden og frelse. Frelse? Ja, fra fortapelse. Når? Etter døden. Hva vet vi om etter døden? Nja … det var ikke så greit å svare på, men de hadde noe jeg kunne lese … Jammen, hva skal frelses? Jo, det var denne sjelen da. Hvem skal den frelses for? Stillhet en stund, det var for Jehova og hans ære. Og for all del: Hvordan? Ved å tro som dere. Hvorfor i all verden …? Nja … det var dette med Jehova og nåde og slikt da.
Jeg blir lei av at dere bare bryr dere om de som ennå ikke er født og de som er døde av oss mennesker. En ufødt sjel og en død. Jeg er skikkelig lei av at det er «de troende» av ulike valører, som skal bestemme om jeg er verdig til å bli sett som ett helt og fullstendig menneske, her og nå. I dette livet. Jeg får vondt i meg. Rett og slett. Og spesielt av trosretninger som lager «ikkemennesker» av dem som ikke tror som dem. Som erklærer «krig mot de vantro». Som klassifiserer mennesker ut fra en religion. Som bruker religion til å skremme vannet av noen som kanskje burde ha fått omsorg. Som altså er forbeholdt sjelen, etter at mennesket ikke lenger er blant oss. Som dere ikke gir de levende.
Tenk om all tid og alle krefter som blir brukt i «misjoneringens tjeneste» ikke bare var ord og pekefingre, men hjelp, omtanke og omsorg i det daglige strev. Mange trenger det. Istedet for. Så hvorfor bekymrer dere ikke om mitt daglige og timelige liv? Her og nå?
Hvorfor skal det trues med pinsler og plager? Med et helvete.Det finnes allerede mange steder på vår jord. Og man behøver ikke være død for å se det, føle det.
Jeg vet at mye godt også blir gjort i religionenes navn, men de som gjør det, kommer ikke på døren og bekymrer seg for min sjel. Jeg vet at mange kommer til å bli surere enn eddik av disse ordene.
Så om det skulle være slik. At man skal tro. GUD, JEHOVA og/eller ALLAH bør vel være klokere enn mennesket og passer på sjelene?
